Nå kommer kanskje det mest personlige innlegget jeg har skrevet noensinne – med et budskap som jeg bare så meg nødt til å dele. Om det så bare hjelper én person, blir jeg sjeleglad. Jeg har tidligere skrevet innlegget «En liten hjertesak» – hvor jeg tar for meg HPV infeksjon, vaksine og viktigheten av å ta celleprøver. Anbefaler alle kvinner å lese om akkurat dette! Vell, her kommer min historie:

Da jeg var 18-19 år gammel fant jeg ut at jeg hadde lette celleforandringer etter å ha tatt en sjekk hos gynekologen. Dette er helt normalt i den alderen og helt ufarlig. Det er heller ikke noe de vil gjøre noe med – da det gjerne forsvinner igjen av seg selv. Likevel ønsker de å sjekke deg igjen etter et år – for å se om det har blitt borte eller om det har utviklet seg. Et år ble til fire år for min del!

Tidlig i høst kom jeg plutselig til å tenke på dette, og det gjorde meg skikkelig nervøs. Jeg fikk heldigvis time ganske kjapt. Jeg husker jeg satt å trippet på venterommet med en stor klump i magen. Navnet mitt ble ropt opp og vi satt oss først ned for å prate. Det var tid for å få en skikkelig skyllebøtte – noe jeg ikke bare fortjente, men også trengte. Etterpå tok vi en ny celleprøve!

Når svaret ikke er det du håper

En måneds tid senere fikk jeg en telefon om at jeg hadde «grove celleforandringer» og at jeg måtte komme inn for å ta videre undersøkelser. Ordene stakk som kniver og jeg hadde tusen tanker i hodet samtidig. Hva betydde dette? Kunne jeg ha kreft? Jeg er jo bare 23 år gammel? Jeg kunne så og si ingenting om dette temaet. Det å ikke skulle ta sorgene på forskudd ble ekstremt vanskelig. Jeg var rett og slett livredd, og det ble en tårevåt dag. Heldigvis hadde jeg mange rundt meg.

To dager senere dro jeg inn på klinikken igjen. Gyn fortalte meg nå at celleforandringene var forårsaket av hpv virus. Jeg hadde tusen spørsmål, men klarte bare å få ut ett av dem «Hvor har det kommet fra?» Da svarte hun bare at «det tror jeg du veit bedre enn meg». Det smitter altså gjennom seksuell omgang. Det er viktig å få fram at dette ikke er noen kjønnssykdom, men det kan faktisk sammenlignes med en forkjølelse. Kroppen klarer å kvitte seg med det selv, men i noen tilfeller vil det isteden utvikle seg – som det da har gjort hos meg. Videre ble det tatt en Biopsi. Det betyr at de heter ut litt vev (6 små biter) av livmorhalsen som skal ses nærmere på. Jeg fikk beskjed om at det ville ta 14 dager før jeg fikk svar på denne. Alle disse ventedagene virket ufattelig lange.

14 dager senere tikket det inn en melding fra gyn på telefonen min. De hadde fått svar på biopsiprøven. Hun skrev at jeg ikke hadde kreft, men et forstadie til kreft. Altså nok celleforandringer som var nødt til å fjernes for å unngå videre utvikling til kreft. Hun skrev også at jeg allerede hadde blitt søkt inn på sykehus for operasjon. Alt var skikkelig surrealistisk!

Selv om jeg nå visste at jeg måtte opereres, følte jeg meg veldig lettet. Det kunne jo faktisk ha vært værre. Det som er så fantastisk er at det hele kan oppdages FØR det blir kreft.. Og det er jo derfor det er så viktig for oss damer å nettopp gå å sjekke seg. Det kan faktisk redde livet ditt!

Operasjon/Konisering

Kort tid etterpå fikk jeg brev om innkallelse til operasjon eller «konisering» som det så fint heter. I tillegg til en bunke med ark som fortalte meg om forberedelser, hvordan inngrepet skulle foregå, hva som skjer etter inngrepet og om eventuelle komplikasjoner. I tillegg til en spørreskjema som jeg måtte fylle ut og sende tilbake til sykehuset. Jeg gruet meg veldig til det hele skulle skje!

Plutselig var dagen for operasjonen kommet. Mamma kjørte meg inn til kongsberg sykehus på morgenen. Jeg hadde ikke time før kl 12.30, men fikk komme inn før tiden. Likevel tok alt veldig lang tid. Jeg pratet med flere forskjellige leger, fikk smertestillende og ventet en stund på at det skulle bli min tur. Plutselig ble jeg kjørt opp på operasjons-rommet. Det ble satt inn veneflon – hvor jeg fikk både bedøvelse og narkose. I tillegg til overvåkning av kroppen. Jeg husker at det var veeldig mange mennesker i rommet, men jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om det. Jeg visste at jeg var i trygge hender. Det tok ikke mange sekundene fra jeg hørte at «vi sees snart» til jeg var borte….

Selve operasjonen tok ikke langt tid, men jeg sov en stund før de vekket meg opp igjen og fortalte at det hele var over. Jeg klarte ikke si så mye, men smilte forsiktig. Jeg ble kjørt ned igjen hvor jeg fikk ligge i et avlukke for meg selv. Jeg var fortsatt litt søvnig og fjern.. Måtte ha hatt et frostanfall, da jeg i det fjerne hørte «Hent en dyne FORT». Etter dette kom jeg meg raskt. Jeg ble servert mat (etter å ha fastet i ca 15 timer). Jeg maste litt om å få lov til å dra hjem.. «Er du svimmel?» spurte de. «NEEEEIDA», svarte jeg. Selv om jeg egentlig var det. Det fristet liksom altfor mye med en snus. hehe! Jeg pratet med legen igjen, fikk med meg masse smertestillende og sykemelding, kledde på meg mine egne klær og gikk ut til mamma – med litt gangsperre og et gigantisk bind som syntes.

I skrivende stund er jeg full av smertestillende, lasagne, smash og potetgull.. Og har det veldig bra i sengen. Jeg kjenner kun murringer, som kan ligne på menssmerter. Jeg krysser fingrene for at de fikk med seg alt, og at det hele nå er over. Biten de fjernet ble sendt inn til undersøkelse og jeg skal tilbake på gyn klinikken for å sjekke meg igjen om 3 mnd. Jeg har blitt sykemeldt i tre dager, og skal ta det rolig i ca 4 uker. Det er tiden det tar for kroppen å hele seg igjen etter et slikt inngrep.

Jeg sier det igjen: #SJEKKDEG <3